DelebildeSnart fire år etter vi samla 2000 bygningsarbeidere og støttespillere foran Stortinget for å kreve et forbud mot bemanningsbransjen, samles vi på ny til politisk streik! I mellomtiden har det blitt innført flere tiltak for å forsøke å sikre flere faste jobber og bedre ansettelsesvilkår for ansatte i bemanningsbransjen, men til tross for disse så har vi ikke klart å demme opp for lavlønnskonkurranse, løsarbeid og sosial dumping. Det er tydelig at bemanningsbransjen ikke lar seg regulere, og det er nå på tide at politikerne tar et valg; skal vi ha et arbeidsliv som bygger på lavlønnskonkurranse, usikre ansettelser og innleie, eller skal vi satse på faste ansettelser, fagutdanning, kompetanse og produktivitet? Vi mener dette er det viktigste spørsmålet politikerne som vil ha vår stemme til høsten, må svare på.

 

Historikk

Siden 2000

Kampen om hvem som skal kunne drive arbeidsformidling har vært en lang og grunnleggende kamp for både den norske og den internasjonale fagbevegelsen. Faktisk var det noe av det først Den internasjonale arbeiderorganisasjonen, ILO, tok tak i da den i ILO-konvensjon 2 fra 1919 gikk inn for “et system for gratis offentlig arbeidsformidling under kontroll av myndighetene”. Og slik hadde vi det i Norge siden etableringen av Sysselsettingsloven i 1947 og fram til endringen av denne i 2000, som sørget for frislippet av bemanningsbransjen. Bakgrunnen for lovendringen i 2000 var Blaalid-utvalgets innstilling som bygde på en liberalisering av arbeidsmarkedspolitikken vår, i tråd med EUs konkurranseregler.

Virkningene av bemanningsbransjens frislipp

Den virkelige effekten av frislippet av bemanningsbransjen så vi først da EUs indre marked ble utvidet med de nye østeuropeiske landene i 2004. Siden da har bemanningsbransjen vært den foretrukne måten arbeidsgivere i Norge har holdt seg meg billigere utenlandsk arbeidskraft, i stor grad pendlere på korttidsopphold. Konsekvensene for arbeidslivet vårt har vært dramatiske.

Faste stillinger fortrenges

I perioden fra 2007 til 2017 halverte de største entreprenørene i byggebransjen sin egenbemanning. Det som før hadde vært de store lokomotivene satt igjen med små innskrumpne avdelinger av fagarbeidere. I samme periode har bemanningsbransjen økt sin omsetning med 8 ganger så mange timeverk. Bemanningsbransjen har ikke nøyd seg med å “ta toppene” som de liker å framstille det som, de fortrenger de jobbene som tidligere ble utført av fast ansatte, og tilbyr bedriftene å kjøpe arbeidskraft på timebasis tilbake. Det er ikke noe annet enn outsourcing av arbeidskraften.

Stillingsvern

Bemanningsbyråenes praktisering av “ikke lønn mellom oppdrag” etablerte et regime der ingen fikk oppsigelse, men kun beskjed om at det ikke var nye oppdrag. Gjennom å ha to arbeidsgivere, en som leder det daglig arbeidet og en som skal ha det formelle arbeidsgiveransvaret, så pulveriseres i realiteten arbeidsgiveransvaret. Til tross for endringene i Arbeidsmiljøloven vedtatt i 2018 som skulle sikre en viss forutsigbarhet i ansettelsene i byråene, så ble disse møtt med nye kontrakter med fiktivt lave stillingsprosenter, som skulle hindre at bemanningsbyråene fikk utvidede forpliktelser for de ansatte.

Organisasjonsgrad

Med usikre ansettelser og stadig utskiftinger av arbeidsstokken, er det også vanskeligere å organisere sterke fagforeningsklubber i bedriftene. Av Bygningsarbeiderens fagforenings nesten 3000 yrkesaktive medlemmer er bare 1750 dekket av en tariffavtale, og i hele byggebransjen i Oslo og Akershus har organisasjonsgraden sunket til under 13%. Dette forskyver hele maktbalansen i arbeidslivet.

Lønns- og arbeidsvilkår

Opparbeida lønns- og arbeidsvilkår som har vært kjempa fram gjennom tariffoppgjør på tariffoppgjør, og reform for reform har de siste 20 årene blitt satt til side. Ikke etter avtale eller direkte politiske vedtak, men gjennom tilrana etablert praksis. Arbeidstiden er et eksempel, et kjerneområde for fagbevegelsen som nå er ute av kontroll. Normalarbeidsdagen er i ferd med å forsvinne i byggebransjen ved at det er et enormt press på å jobbe både 10 og 12 timers dager, uten at dette er avtalt eller kompensert med overtidsbetaling. At pendlere som bor lenge borte fra familien ønsker å jobbe lengre dager er lett og forså, men i et uorganisert marked så skjer dette på arbeidsgiveres premisser, og skaper et press lengre dager og kortere byggetider for hele bransjen.

Fagopplæring og rekruttering

Byggebransjen i Norge har vært kjennetegnet av dyktige og produktive fagarbeidere. Gjennom selvstendige arbeidslag har problemløsning og ansvar for hele byggeprosessen ligget ute hos fagarbeiderne. Dette har gitt resultater som både høy produktivitet, relativt godt lønnsnivå og ikke minst fagopplæring og kompetanseoverføring i bedriftene. Ved å fjerne store deler av arbeidskraften fra bedriften som har fått jobben til utførelse, så forsvinner også bedriftenes incentiv til å investere i arbeidskraften, enten det er kompetanseheving, tilrettelegging eller videreutvikling. Fra 2000 til 2016 ser vi et dramatisk fall i byggebransjens produktivitet med 10%, i samme periode steg resten av fastlandsindustriens produktivitet med 30% (SSB). Dette er resultatet av å overlate komplekse byggeprosesser, fra akkordlag med erfaring og egeninteresse i mest mulig effektiv produksjon, til arbeidstakere som egentlig ikke har annen garanti for jobb enn den perioden de klarer å holde seg på byggeplassen de måtte befinne seg, samt et nytt sjikt av “pekere” som skal administrere alle de innleide. Å drive fagopplæring i bedrift gjennom lærlingordningen, er vanskeligere og vanskeligere når bedriftene har så lav egenbemanning at de ikke klarer å opprettholde de stabile fagmiljøene over tid, som er helt nødvendig for å lære opp nye fagarbeidere.

Hva har skjedd siden 2017

Blant annet som en følge av mobiliseringen i fagforeningene og de politiske streikene i 2017 og 2018, så klarte vi å presse fra innstramminger i Arbeidsmiljøloven, selv under en blå-blå regjering. Noe Erna Solberg oppsummerte som regjeringens største nederlag så langt, sommeren 2018. De nye reglene krevde at innleiebedriften måtte ha tariffavtale med fagforening med innstillingsrett (dvs reell tariffavtale med f.eks Fellesforbundet), og det måtte være avtale med tillitsvalgt (som tidligere). De ansatte i bemanningsbyråene skulle ha kontrakt med reell stillingsprosent og dersom de jobbet periodevis til ulike tider skulle de ha en arbeidsplan i kontraktene sine. Allerede før de nye reglene trådte i kraft 1.januar 2019, så vi nye kontrakter i bemanningsbyråene der de opprettet fiktivt lave stillingsprosenter, for å unndra seg det utvida arbeidsgiveransvaret som Stortinget forsøkte å pålegge bransjen. Disse omgåelsene var med på å legge grunnlaget for en kraftigere offensiv fra Fellesforbundet, som på sitt landsmøte oktober 2019 vedtok å jobbe for å avskaffe bemanningsbransjen i sin nåværende form. Et annet krav fra oss i fagbevegelsen var at Arbeidstilsynet måtte få myndighet til å kontrollere de nye innleiereglene og at brudd måtte straffes så det svei. Først sommeren 2020 fikk Arbeidstilsynet denne myndigheten, og gjennomførte et pilotprosjekt i byggebransjen i Oslo, sommeren 2020.

Hva skjedde da Arbeidstilsynet fikk myndighet til å kontrollere innleiereglene?

Bygningsarbeidernes fagforening gjennomførte en kartlegging av tilsynets kontroller av innleiereglene, desember 2020, gjennom å gå igjennom tilsynene som var foretatt og ikke minst bedriftenes svar på Arbeidstilsynets henvendelser. Tilsynene ser ut til å være en blanding av postale, uanmeldte og anmeldte tilsyn. Det er stort sett ikke tatt kontakt med innleide, i svært liten grad med tillitsvalgte. Det er gjennomgående at arbeidsgiver bagatelliserer omfanget av innleie, selv om det er svært høyt. Bare i ett av disse tilfellene reagerer AT på dette. Arbeidsgiver argumenterer gjennomgående med at de egentlig ønsker tariffavtale, men at det er de ansatte som holder igjen. Det hersker tydeligvis også en del forvirring rundt tillitsvalgts-begrepet. Bedriftene har tillitsvalgte, men er ikke bundne av Hovedavtalen. Asker entreprenør bruker tillitsvalgt fra en annen del av konsernet i sine interne anliggender. Noen avtaler ser ut til å være helt urimelige og inngått ene og alene på bedriftens premisser. Det virker ikke som om Arbeidstilsynet har reagert på dette i det hele tatt. Flere av bedriftene som ikke har tariffavtale påberoper seg lovlig innleie ihht aml 14-12 (1). Da ved at arbeidet er av midlertidig karakter. Det virker ikke som om Arbeidstilsynet har stilt spørsmål ved dette, men godtatt arbeidsgivers versjon om «arbeidstopper», omstilling, pressa byggetider osv. Til tross for stadige forsøk på å begrense bemanningsbransjens omfang og praksis med løsarbeid, så ser vi stadig omgåelser og jakt på nye smutthull. Nå setter fagforeningene i byggebransjen ned foten, vi kan ikke vente på bransjens nye krumspring for å kunne fortsette sin undergraving av faste ansettelser og det organiserte arbeidslivet. Nå må vi ha på plass et forbud mot innleie fra bemanningsbransjen, og vi må starte i på byggeplassene i Oslo, Viken og Vestfold.